PowerHammer om Istanbul och Lyonbiennalerna med Documenta som backdrop

Efter biennalsommaren -07 kom biennalhösten -07 med Göteborgsbiennalen, Istanbulbiennalen, Athenbiennalen och Lyonbiennalen som öppnade inom loppet av några veckor. Efter en stor besvikelse över sommarens bristande konstupplevelser på de stora biennalerna åkte jag till Istanbul och min vän Erlend Hammer1 till Lyon. Vi hade ett samtal om vårt biennalresande, jag själv från Stockholm och Erlend från Istanbul dit han åkte direkt efter Lyon. För att differentiera våra röster väljer jag att skriva på mitt huvudsakliga tungomål, svenska, och Erlend på norska. Det blir en diskussion om biennal-resandet i allmänhet med bas i Istanbul och Lyonbiennalerna och med den gemensamma jämförelsepunkten Documenta.

Erlend Hammer: En ting som er interessant er våre forskjellige reaksjoner på Documenta. Du hatet den, og jeg likte den. Selv om heller ikke jeg syntes det var så veldig spennende å gå rundt der, men det hadde med arbeidene å gjøre; jeg syns nesten alt på Documenta var drittkjedelig. Til gjengjeld lot jeg meg rive med av utstillingen som helhet, og av de kuratoriske grepene som hele tiden presset seg frem. Daniel Birnbaum skrev i Artforum om mangelen på noen rød tråd som kunne lede betrakteren gjennom, og for meg blir nettopp det utstillingens styrke. At arbeidene stort sett presenteres nærmest uten medfølgende teoretisering rundt egne valg gjør at publikum ikke har noe annet å forholde seg til enn seg selv. Jeg tror det er veien å gå faktisk. Å gjøre utstillinger hvor man ikke gir publikum noe som hest annet enn hint, og hvor man ikke selv forklarer hva det er man prøver å gjøre. Formidling er ikke nødvendigvis noe must. I tillegg liker jeg grepet med virkelig å kontrollere omgivelsene for utstillingen i så stor grad at verkene nærmest lider under det. Jeg syns det er en interessant løsning som bør utforskes videre.

Jeg tror grunnen til at jeg liker den er at det er en utstilling som er mer interessant å skrive om enn å se. Og det passer jo litt inn med det vi snakket om på flyet til Seoul i juni, om hvorfor vi driver med det vi driver med. Jeg har inntrykk av at du skriver fordi det gir deg muligheten til å se masse kunst. Jeg ser egentlig kunst fordi det gir meg muligheten til å skrive.

Power Ekroth: Glöm inte att Birnbaum också skrev om den uppenbara bristen på bra verk, och jag skulle kunna skriva under på varje hårt ord han använder i den recensionen som om jag hade skrivit den själv. Jag förstår och håller med om vad du menar med en överdriven förmedlingshets bland dagens curatorer, det vilar en överdidaktisk och slemmig hinna över många utställningar som, i synnerhet professionella konstmänniskor, finner vedervärdig och kanske till och med – som i fallet Istanbulbiennalen -07 – som ett övergrepp på de enskilda konstverken. Kontexten tvingar in verk, gärna i en social-politisk, rättskaffens men ack så kvävande, agenda. Konstverken blir förlorarna. Jag kan hålla med om att det kan vara befriande att se en utställning utan kontext efter 90-talets alla utställningar där man går in i ett rum och får se rester och dokumentationer av ett samtal som förts, såkallad ”arkiv-konst”. Ute Meta Bauers Berlinbiennal var ett klassiskt exempel på detta – och det blev väl som allra tydligast just där att arkiv-konst-eran var över. För mig kändes Istanbulbiennalen ganska fast i ett politiskt korrekt 90-tal.

Den tionde i raden av Istanbulbiennaler är curaterad av Hou Hanrou som är mest känd för Cities on the Move i slutet av 90-talet om globalisering och urbanisering, har fått den illavarslande politiskt korrekta titeln Not only possible but also necessary – optimism in the age of global war. I Antrepo, ett av de fyra biennalspejsen i Istanbul, var Hanrous curatering som allra tydligast, han gjorde ett försök på att återuppliva hans succé med Cities on the Move där arkitektur, konstverk och kontext blandades till att bli en enda konglomerat och nästan som ett verk i sig, som återspeglar stadens väsen i sig självt. I Istanbul misslyckades detta grepp kapitalt och Hanrou snubblar på sitt eget grepp. Liksom i Kassel presenteras inga verk i Istanbul som lyckas få mig i brygga, dessutom drunknar verken i en kväljande politisk inställsamhet. Riktigt jobbigt blir det i exempelvis Rainer Ganahls verk där han cyklar runt till platser där journalister eller författare mördats. Övertydlighet är inte en dygd. Här ser jag fördelarna med Buerghel/Noaks tilltag i Kassel framför Hanrous, då Hanrou är fast i ett svunnet 90-tal och det skall sägas till Documentas försvar att till skillnad från i Istanbul var det i alla fall möjligt att finna en koncentration och intimitet med de enskilda verken. Men bristen på sammanhang förutom Buerghel/Noaks personliga tycke och smak, som inte ens förklaras någonstans, är inte bara respektlöst gentemot konstnärerna som presenteras lika kontextlöst som på en konstmässa, men framför allt mot besökarna. Varför ska de idas se spektaklet?

I Lyon, har stjärncuratorn som personifierar 90-talet, Hans Ulrich Obrist, låtit bjuda in sina curatorkompisar för att de i sin tur ska välja var sin konstnär som ska representera det gångna decenniet. Det är ett slags meta-curaterande där Obrist curaterar curaterandet som sådant. Det är ett tilltag som går att göra en enda gång och aldrig mer får jag intrycket av. Hur presenterades verken här? Curator- och konstnärsduo par om par eller i en enda stor utställning? Hur fungerade det att curatera curatorer?

 

EH: Lyon 2007, ”00’s: L’histoire d’une décennie qui n’est pas encore nommée”, er annerledes; den har som du sier kanskje en mer gimmicky konseptuell ramme, men som utstilling er den superstreit, og veldig tilpasset det å se kunst i de ”ideelle omgivelser” som vi liker. Arbeidene hang montert som en helt normal utstilling, og den eneste virkelige forskjellen var at det på vegginformasjonen også stod hvem som hadde invitert kunstneren. Og i katalogen, som foreløpig dessverre bare var på fransk, så har kuratorene skrevet korte tekster om kunstnerne de har valgt. Så på den måten er den ikke så veldig eksperimentell i utførelsen. Det blir nok litt sånn at når du inviterer en del allerede godt etablerte kuratorer til å plukke favorittverk, så nytter det ikke å installere dem på en dårlig måte, for da blir folk sure. For man har ikke noe tematisk konsept å forsvare dårlg henging medkonseptet ligger i invitasjoneneog that’s it. Og viser seg egentlig å være bra for arbeidene, og det finnes monteringer av et helt annet kaliber enn i Kassel. Men på papiret er likevel Lyon og Documenta like ettersom de begge handler om historieskrivning. Men det er historieskrivning med to helt forskjellige strategier. Lyon er et snapshot av her og nå, mens Documenta 12 er et helt klart forsøk på, nesten en parodi over, historieskrivningen som narrativ og om hvordan denne narrativiteten er basert på ulike arbitrære forhold som gjør den upålitelig, eller i hvert fall sårbar, slik at vi ender opp med å måtte velge vår egen narrativ, slik Buergel og Noack har fått muligheten til å gjøre.

For Documenta 12 er så tydelig deres narrativ, at det blir åpenbart at alle må gjøre sin egen rute gjennom utstillingen, og siden utstillingen er så åpen, så uten røde tråder, så blir det nettopp dét man som publikummer tvinges til å gjøre. Man må selv gjøre valg. I Lyon er utgangspunktet tilsynelatende et mer åpent konsept, men resultatet er en langt mer lukket narrativ hvor man følger det forløpet utstillingen legger opp for en. I den forstand oppsummerer kanskje Lyon 90- og 00-tallets fiktive åpenhet, mens D12 peker fremover mot what is to be done. Men jeg tror egentlig ikke Lyon-konseptet er oppbrukt. Problemet med å gjøre et slikt konsept er egentlig bare logistikk, for utstillingsmessig fungerte det helt fint. Det eneste jeg savnet, som hadde løftet konseptet ytterligere mange hakk, var hvis de utvalgte kuratorene også hadde forpliktet seg til i løpet av utstillingsperioden å tilbringe en uke som publikumsguide til sitt verk. Det hadde vært fantastisk.

PE: Du har rätt i det att jag åker på biennaler för att och främst för att jag har en passion för konsten. Jag vill se bra konst presenterad på ett sätt som får min hjärna och mitt hjärta att ticka. Det var detta som saknades i Venedig, Kassel och Istanbul och det verkar som om jag borde åka till Lyon. Och fan, Athen också. Men trots alla hårda ord om Istanbul tycker jag personligen att Hanrous försök att definiera samtiden och påverka framtiden är ett mer intressant och sympatiskt grepp än ett skitnödigt försök att visa vem som var viktig i förra decenniet eller det banala famlandet att söka omdefiniera ett historiskt narrativ à la Documenta.

EH: Men jeg tror ikke Documenta 12 egentlig handler om å skrive om historien. Jeg tror det handler mer om en anerkjennelse av at når det gjelder kunsthistorien så handler enhver historie egentlig primært om personlige valg, og der er vi ved nok et likhetstrekk med Lyon, for der er det også helt åpentbart personlige valg det handler om. Forskjellen, og det som i mine øyne gjør Documenta sterkere, er at vi der møter et langt mer radikalt formulert poeng ettersom det hele presenteres for et kvasi-kanonisk kjempekompleks av en utstilling. Fokuset på 00-tallet gir også Lyon et slags døgnflue-element som kanskje tar litt brodden av poenget som har med utvalg å gjøre, og som egentlig er det mest interessante slik jeg ser det.

PE: Visst handlar curatering om personliga val i slutänden, och bör så få vara. Men jag vill fortfarande mena att det vilar ett tungt ansvar om man är curator för en megautställning som kommer att påverka hur man ser både historien, nutiden och framtiden – just den där kanoniseringen du talar om. Som summering kan vi säga att höstbiennalerna väljer att hantera problematiken lite olika: Obrist väljer att outsourcea’ ansvaret och skitnödigt lägga det på andra, Hanrou upprepar sig själv in absurdum och Buergel/Noack… kan vi nog fortsätta gräla om länge.

1 Erlend och jag träffades för första gången på väg till Seoul på en tre-veckors workshop i somras.